Kjenn deg selv. Sjelens mørke natt. Å reise seg fra asken fra Dantes inferno. Hvordan vanskelige tider kan hjelpe oss å vokse. Brenn Karmisk Søppel. Overgangsriter. Å gå inn i såret. Oppstigning. Gjenfødsel. Frihet.
Å være menneske er å av og til å ha gått seg vill i skogen. Ingen her har kommet hit med klare bruksanvisninger om hvordan vi skal komme oss fra A til B, uten at vi må gjennom skogen av forvirring, katastrofe og gale valg, før vi vet hva som er rett å gjøre. Selv om denne reisen er mørk og farlig, så er det i slike mørke perioder i våre liv at vi oppdager våre styrker. Og senere, når vi samler bitene av Selvet sammen, så oppdages en klarere mening med tilværelsen og en ny lidenskap for livet.
Men vi kjenner også folk som ikke snudde sin ulykke til innsikt, eller sin sorg til glede. Istedenfor så ble de mer bitter, mer passive, mer kynisk. De skrudde av. Vendte tilbake til den våkne søvnvandring.
Fønix Prosessen – med navn etter den mytiske fønix fuglen som forble våken gjennom forandringens flammer, reiser seg fra asken og døden, og er gjenfødt til sitt mest vibrerende og opplyste selv.
Hvis vi kan holde oss våkne når våre liv forandrer seg, – så vil hemmeligheter bli avslørt for oss – hemmeligheter om oss selv, om livets vilkår, og om den evige kilden til lykke og fred som alltid er tilgjengelig, alltid frisk, allerede inni oss.
“Kjenn deg selv”, stod det over porten til Orakelet i Delfi. Det var bakgrunnen for deres orakelsvar. Til mer du trenger inn i ditt mørke, til mer avslører universet av sine hemmeligheter om verden utenfor en til deg, uten at det nødvendigvis trenger å være noen forskjell på den ytre og indre verden – når en har kommet dit. Inntil videre ER det forskjell for de fleste, og nøkkelen til å oppleve en større verden i en selv, ligger i en selv.
Sjelen kom til verden for å lære, ikke for å gifte seg, få barn, forbli gift, og få den eller den jobben. Disse ting er underordnet. Spørsmålet er dermed ikke om en skal ta den eller den jobben, men hva er det neste min sjel trenger og ønsker å lære ?
Kun de som elsker seg selv – kan elske andre, bare folk som har tatt i bruk sin egen stemme kan høre andres stemme. Hører vi vår indre stemme ?
Å Bli Gjenfødt
Filosofen og Harvard psykolog William James, som skrev boken ‘The Varieties of Religious Experience: A Study in Human Nature’ i 1902, skrev at der er to typer mennesker i verden – de som er født en gang (Once-Born) og de som er født på nytt (Twice-Born).
Hvis de som er født bare en gang blir pushet til grensen for Dantes mørke skoger – så snur de og flykter tilbake. De ønsker ikke å lære noe nytt om livets mørkere sider, – eller av dem. De holder seg til hva som for dem virker trygt, og hva som er akseptabelt for deres familie og samfunn. De holder seg til hva de allerede vet. En Gangs Fødte kan gå hele livet og aldri vite hva som ligger bak skogene – eller at der er noen skoger i det hele tatt.
En morgen kan de våkne og føle skjebnens finger drar i dem og stiller forstyrrende spørsmål; “Er dette alt som er i livet ? Vil jeg alltid føle bare dette samme? Har livet intet formål? Har jeg ingen spesiell rolle å fylle ? Er dette alt?” Og så kler han på seg og begir seg avgårde på jobben, og foretar seg ikke noe videre med disse sjelelige spørsmål. Neste morgen, og morgonen deretter, lever han som om sjelen ikke er der, – som om den kun var et fantasifoster. Og etter hvert blir han mer og mer forvirret, følelsesløs, trist eller sint.
En som er født på ny, Twice-Born, er oppmerksom når sjelen kaller om at det ikke er videre lurt å leve livet halveis, med alle ens skygger og plager. Denne personen går inni skogen, mister stien, gjør feil, lider tap, og konfronterer det som trenger å endres i seg for å kunne leve et mer rikt og genuint liv.
Våre frykter er som drager som bevokter våre dypeste skatter.
Rainer Maria Rilke / –
Denne veien inni skogen av forandring og transformasjon er en indre skog. De liv som kan se mest ordinære og vanlige ut, kan ofte være levd av de mest ekstraordinære åndelige krigere slik med vilje – folk som har valgt veien de færreste har tatt, veien til selvrefleksjon og gjenfødsel. En må leve enkelt for i det hele tatt å få til denne mystiske reise fra materie til ånd. Twice-Born folk bruker de vanskelige endringer i sine ytre liv, til å gjøre de ennå vanskeligere indre endringer.
Mens Once-Born mennesker unngår eller fornekter eller bittert aksepterer de uforutsigbare endringer i virkelige liv, bruker Twice-Born folk motstand som en vei og metode til oppvåkning. Svik, sykdom, skilsmisse, tapte drømmer, arbeidsledighet, dødsfall hos nærstående – alt dette kan fungere som initieringer til å få leve rikere liv.
Reisen fra Once-Born til Twice-Born bringer oss til et veikryss i livet hvor de gamle måter å gjøre ting på ikke lenger virker, men en bedre måte ligger et sted, langt borte ved den andre siden og utgangen av skogene. For noen av oss, så kommer det en dag hvor vi helt frivillig, av kanskje bare pur kjedsomhet, tar oss inn i denne skogen. En lengsel etter å våkne opp, å føle seg mer levende, å føle noe i det hele tatt, blir sterkere enn frykten.
Andre kjemper som helter imot inntil skjebnen bringer med seg en krise. Og skjebnen kan være en streng lærer.
“Hva som ikke er bragt til bevisstheten, kommer til oss som skjebne“.
C.G. Jung. /-
Noen blir syk og trett av å fylle den indre tomhet med narkotikum og alkohol eller mat, om vi ikke vender oss om og facer vår virkelige hunger: vår sjels sult.
Å face vår Skygge – demoner og drager vi har brukt et helt liv å flykte fra – er kanskje den mest vanskelige reise vi noensinne vil ta. Men det er der, i skyggene, at vi gjenvinner våre gjemte og glemte deler, lærer våre lekser, og gir liv til et visere og voksnere selv.
Skyggen er personen du helst ikke vil være. En blir ikke opplyst av å se for seg bilder av lys, men ved å gjøre mørket bevisst. For å gjøre dette er vi forpliktet til å slåss mot det onde, konfrontere skyggen, integrere djevelen. Der er intet annet valg.
Carl G. Jung / –
‘Skyggen’, er et psykologisk begrep introdusert av den Sveitsiske psykiater, Dr. Carl G. Jung. Den er alt i oss som er ubevisst, undertrykt, underutviklet og fornektet. Disse er avviste mørke aspekter av våre egne vesen, i tillegg til noen lyse, så der er positive underutviklede potensialer i Skyggen som vi ikke kjenner fordi alt som er ubevisst vet vi ingenting om. Disse mørke sider er undertrykt positivt potensiale, – fordi vi redd dem – la vi de bort, – og la dermed bort en stor del av vårt totale vesen.
Vanskelighetene til den mørke reise i sjelen er matchet bare av sin belønning ved dens ende. Hver enkelt person i denne verden er tilbudt – gang på gang – muligheten til å reisen fra uskylden som Once-Born til visdommen i Twice-Born stadiet.
I det vanskelige er de vennlige krefter,
hendene som arbeider med oss.– Rainer Maria Rilke / –
De som har gått gjennom slike fønix prosesser, frivillig eller tvungent, og som ser tilbake på de ildhav de gikk gjennom og som gjorde dem til hva de er idag, de vet at den personen som reiste seg fra asken av sin mest vanskelige og utfordrende tid, er mye mer interessant, lykkelig, modig, trygg og kan ha en indre fred i verdens ufred, har det mye bedre som menneske. De angrer aldri på noe, for dette er som å gå fra helvete til himmel, selv om veien var lang og hard, så var det verdt det. Går veien til himmelen gjennom Dantes Inferno (helvete) ?
Hadde en ikke snublet i møte med sine brustne idealer, ha fått sitt ego ydmyket ved tap, eller hjertet nedbrutt og åpnet av smerte, så ville en aldri ha oppdaget den hemmelige skatt som ligger der og venter på hver enkelt som kommer seg til bunnen av sin mest vanskelige tid, – og finner veien opp igjen. Det er skatten ved enden av regnbuen.
Ved enden av sjelens mørke natt venter begynnelsen av et nytt liv.
Bernie Siegel sier: “Livet er fødselssmerter; vi er her for å føde oss selv“.
Evangeliet etter Johannes. Kapittel 3-3: «Jesus svarte: «Sannelig, sannelig, jeg sier deg: Den som ikke blir født på ny, kan ikke se Guds rike.»
Av ånd denne gang, – og ikke av en kvinne, – la han til.
Møte med virkeligheten
Mens eventyr i bøker, magasiner og på film kan skapes som falske kulisser, så kan ikke våre egne liv være slik i lengden. Vi har muligheten til å leve fullt og helt, med lidenskap og mening og tilfredstillelse. Inni oss – brenner lyset klarere enn noen filmstjernes – vår egen stjerne, vår Polarstjerne, vår sjel.
Det er vår fødselsrett å slippe fri vår sjel, å fjerne lag på lag med frykt, skam, apati eller kynisme som skjuler den.
Ironien ved å skjule den mørke side av vår menneskelighet er at vår hemmelighet i virkeligheten ikke er noen hemmelighet i det hele tatt. Hvordan kan det være det, når absolutt alle av oss beskytter akkurat den samme historien ? Det er dermed en åpen hemmelighet. Alle vet om den, men ingen snakker om den. Nesten som en vits – en humoristisk innrømmelse av at vi alle har en skygge i oss.
Den psykologiske regel sier at når den indre situasjonen ikke er gjort bevisst, så skjer det på utsiden som skjebne. Med dette menes det at når individet forblir udelt og ikke blir bevisst på denne indre motsats (skygge), så må verden spille ut konflikten ved å bli istykkerrevet til to opponerende halvdeler.
— Dr. Carl Gustav Jung /-
Hjertets vei – det indre instinkt som drar oss kreativt inn i et kaos av et liv – er, ironisk nok, også veien utav forvirring, angst, og lidelse. Istedenfor å støtte seg bare på et organ – en stakkars overarbeidet hjerne – til å bære hele vekten av ens eksistens, så kan det være tiden for å overlate noe av arbeidet til ens hjerte.
“Initiering … for unge menn er ensbetydende med å hjelpe dem å huske såret, og med det mener vi sjelesåret, eller skadene til den emosjonelle kroppen.”
— Robert Bly (I sin bok ‘Iron John’)
Det viktigste verktøy vi har tilgjengelig er den enkle metode å fortelle vår historie til andre menneskelige reisende – i en sirkel rundt et leirbål langt ute i skogen – som er Robert Bly’s metode, ved naboens hagegjerne, eller over et kjøkkenbord med familie og venner.
En annen metode er å utnytte Rupert Sheldrake’s morfiske felt rundt oss og i oss. Dette morfiske felt er et usynlig skapende felt som ligger som basisen for alt liv i universet.
Er dette morfiske felt en delt sub-bevissthet, på linje med Jungs begrep for det; kollektive ubevisste? Så en metode kan være å tappe inn på dette felt, og finne hvor vår og den kollektive bevissthet er ulik. Tankefeltterapi eller lignende. Er vår egen langt utenfor den kollektive, akasha kronikken, eller hva en kan kalle den, så er vi ute av sync med universet – og heading for doomsday, – hvor skjebnen tar over og lærer oss om denne virkeligheten. Vi må og skal rett og slett forbinde oss med virkeligheten som den er, og ikke tolke den som vi tror den er (illusjoner).
Spørsmålet er hvordan vi kan få synkronisert våre tanker med det kollektive ubevisste, hvis morfiske felt vi altså vil føle oss ute av sync med verden om våre tanker og følelser ligger for langt borte fra sannheten, les; hvordan dette felt til enhver tid er sammensatt – idet det utvikles fortløpende av enkeltmennesker som blir opplyst. Jfr. Hundrede Apen fenomenet, som sier at når et visst antall aper (kritisk masse) har fått en kunnskap, så vil alle de andre få den tilsvarende. Når vi derimot er i pakt med dette morfiske felt, så vil vi oppleve synkronisitet. Vi er helt i sync. I kontakt.
Det foregår en fortløpende fornying av vår eksistens, av vår ånd. Med vår ånd, vår friske og fornyede ånd, vil vi endre våre tanker, så endrer vi og fornyer vi også cellene i vår kropp. Betingelsen for god fysisk helse, er en frisk ånd. Enhver måte vi kan behjelpe å løse opp fastlåste tankebaner på er bra. Hvordan tenke nytt. Hvordan løse opp indre blokkeringer ?
Men mange er dødsredd for sitt indre, og det som skjuler seg der, – det kan være så mangt, så de unngår dette som pesten. Mange er vokst opp i en kultur og familie som verdsatte tenking og handling mer enn å føle og elske. Og nå vil de gjerne føle mer. Her er det bare å følge hjertets vei utav denne intellektuelle felle. Ikke vær redd. Hjertet vet veien. En må gjennom smerten, for å finne varig glede, og synkronisere seg med resten av verden.
Ditt liv vil bli transformert når du skaper fred med din skygge. Larven vil bli en så vakker sommerfugl at den tar pusten fra en. Du vil ikke lenger trenge å late som du er noe du ikke er. Du trenger ikke lenger å bevise at du er god nok. Når du omfavner din skygge så vil du ikke lenger behøve å leve i frykt.
Carl G. Jung / –
Gjøre såret blødende igjen
En må gå inn i såret, gjøre det blødende igjen, for å bli leget, synest å være løsningen den norskættede amerikanske poet Robert Bly har for slike sår i psyke og sinn (sjel).
“Hvor en manns sår er, det er hvor hans genialitet vil være. Hvor som helst såret dukker opp i vår psyke, enten fra alkoholisert far, skamfylt mor, skamfylt far, vanskjøttende mor, om det er fra isolasjon, funksjonshemning eller sykdom, så er det akkurat på dette område han vil kunne bringe sin beste gave til samfunnet.”
— Robert Bly (I sin bok ‘Iron John’, s. 42)
I historien om Iron John, skader den unge gutten sin finger mens han frigjør Villmannen fra sitt bur. For å få låst opp buret, så må han først stjele nøkkelen til buret, gjemt for mange år siden, og ivaretatt av Dronningen selv, som symboliserer enhver manns mor.
Etter lang tids leting finner gutten endelig nøkkelen, og kan sette fri Villmannen. Og hvor fant han nøkkelen? “Under mors hodepute” som Bly forteller det, “akkurat hvor Freud sa den ville være“.
I bytte for sin frihet, så tar John med seg gutten uti ødemarken, tar vare på ham og underviser ham. I løpet av denne tiden i villmarken med Villmannen, så dypper gutten sin skadede finger i et forhekset tjern, og tjernet gjør guttens finger til gull.
Dette er rollen til en mannlig initiativtager, uansett om han er far eller lærer eller venn, å se på sårene fra barndom og ungdom og oppmuntre unge menn til å lage noe som ‘glimrer av gull’ utav dem. For imidlertid å kunne gjøre dette, så kreves det et forhold som går mye videre enn å være ‘kompis’, mye videre forstand enn å dele erfaringer eller kvalitetstid. En dypt personlig sjele-utleverende energi må være til stede mellom den eldre mann (eller en gruppe av menn) og den unge gutt (eller igjen, en gruppe av unge menn).
Med initiering menes det ikke å heve seg over såret, heller ikke å forbli nummen i såret; men prosessen ligger i å vite når, i mentorens nærvær, en skal dyppe såret i vannet i tjernet.
Uten en far til å sikre seg sin maskuline identitet, hevder Bly, så abdiserer mannen fra sin skjebne og ser på kvinnen, som Mor, for å definere sin natur og mening. Derfor omfavner han en falsk feminitet og blir passiv.
Vi har rett og slett ikke initieringsriter og ritualer for å bringe unge gutter gjennom dette utydelige landskap, denne ødemark de nå til dags er overlatt til å finne ut av selv hvordan de skal krysse fra gutt til mann. Og vi har overlatt til kvinnene dette i barnehagene og skolene, som overhodet ikke har noe som helst grunnlag for å kjenne til hva som behøves for dette. Dette er mer mennenes skyld enn kvinnenes, som bare gjør så godt de kan, men som dessverre kommer i skade for å skade sine sønner i anstrengelsene.
Åndelig frihet
Disse sønner VIL bryte fri, før eller senere, men senere gjør de det ofte i sterkt ytterliggående retning. Vi kan finne det samme forhold i den uheldige psykologi samfunnet har skapt i unge sinn, som poeten Bly har utviklet utifra et psykologisk ståsted, fra religionslæren:
Jesus mor Mary har fått det hele. Har til og med blitt kanonisert og gjort hellig av den Katolske Kirke. Far Joseph er for all tid borte vekk. Hun var jomfru – trengte ikke hans hjelp. En vi på moderne psykologisk språkbruk kaller en fullstendig fraværende far, til og med i selve unnfangelsen.
Dette har ikke foregått uten sjelelige kostnader, men der har vært implementert andre substitutt fedre for å bøte på mangelen. Mange autoriteter har meldt seg for å ta plassen til denne fraværende far; aller mest har det vært herskernes fremste herskerteknikk dette, å skyve bort fedre, – for at de skal være de autoriteter som den kjødelige far egentlig er.
Det har også til all tid vært religionens force at de kan formidle denne far i himmelen, som en substitutt for den som gjøres fraværende på jord. Det er ganske så intrikat lagt opp vårt system. Det er slik for at sønner skal gi fra seg sin makt, og sin autoritet, til de som gjerne er slike autoriteter på deres vegne, og for dem. Hadde alle tenkt selv, så hadde det fort blitt slutt på krigene i verden, – fordi ingen ville vært soldater, for å slåss for herskerkasten.
Når en gutt kommer i rette alderen, og det er tid for ham til å bli mann, så spiller det mindre rolle om det er hans far eller noen andre relativt fremmede som tar ham gjennom initieringsprosessen. Men faren kunne tidligere i sønnens liv ha forhindret at dette behov kom opp i det hele tatt. Guttens finger må dyppes i vann for at den skal bli forandret til gull. Med andre ord, så må mentoren først hjelpe til med å peke ut sårene for gutten, selv om kanskje mentoren er den som er grunnen til skaden, som er tilfellet med mange sønn/far forhold, dernest bevirke transformasjonen av såret til noe ‘gyllent’.
We do not know where death awaits us;
so let us wait for it everywhere.
To practise death is to practice freedom.
A man who has learned how to die
has unlearned how to be a slave.– Michel de Montaigne
Så den som ikke vil være en slave, kan bruke denne oppskrift på å bli fri, eller bli frelst,
– eller med andre ord; opplyst, oppstegen, ENbåren, etc.
Joh 8:31-32: “Jesus sa da til de jøder som var kommet til tro på ham: Dersom dere blir i mitt ord, da er dere i sannhet mine disipler. Og dere skal kjenne sannheten, og sannheten skal frigjøre dere.“
Jesus kom for å gjenforene menneskeheten med den Himmelske Far (John 14:8-13), i tillegg til å vise vei til ‘Guds Rike’, som han kalte denne henrykkelse, eller denne salige tilstand / væren. Ingen steder i denne verden er drivkraften for den gjenforening sterkere følt og kjent enn i våre forhold til våre jordiske fedre. Hvor skjer denne gjenforening ? I oss. Hvor er Gud ? I oss. Vi finner alt dette ved enden av veien. Gjenforening med vårt Høyere Selv. Med kjærligheten i oss. Med verdens basis.
Johannes’ første brev. Kapittel 4-18: «I kjærligheten finnes det ikke frykt: Den fullkomne kjærligheten driver frykten ut. For frykten bærer straffen i seg, og den som frykter, er ikke blitt fullendt i kjærligheten.»
Jomfrufødsel er et mulig scenario i gjenfødselen, av den jomfruelige ånd, men knapt nok for den fysiske fødsel. Det var viktig fra herskersynspunkt å gjøre det slik > Lydige barn.
Se på ateister og agnostikere. Du vil kunne observere at de aldri eller sjelden uttaler seg positivt i forhold til sine fedre, men de uttaler seg alltid veldig positivt i forhold til sine mødre. Det er en veldig nøyen sammenheng i denne avstandstagen til både den jordiske far og den himmelske Far. De som har et godt forhold til ens jordiske far, får lettere et godt forhold til den himmelske Far.
De er såret. De har sår. Åndelig og psykologiske sår. En ånd som de tar så sterkt avstand fra. Denne epedemi av “fraværende-fedre-sår” har blitt en av de store åpenbaringer for de moderne mannsbevegelser. Tragisk nok er det ikke utviklet noe verktøy, og det finnes liten eller ingen bevissthet rundt disse emner innen skolemedisinen (psykologien). De er mest opptatt av forholdet til mor, i tråd med sin programmering.
I den kristne religion kan Bly’s teorem sammenstilles med det å bli døpt, å bli dukket i vannet, for at hele ens vesen skulle bli frelst; bli til gull. En blir fri. En er leget.
Hva gjør vi ?
Åndelige krigere
Vi kriger med og mot oss selv.
Vi må velge å gå inn i det ukjente frivillig, og vi må ha tillit til at vårt fall er dempet av tro – tro på at på bunnen så vil vi bli favnet og tatt trygt imot, og lært og vendt mot lyset. Vi må vite at vi blir tatt vel imot der nede. Så våre demoner er egentlig engler i forkledning.
Hvis noen slåss mot denne ‘Engelen I Forkledning’, og ikke gjør dette frivillig, så vil de bli mer og mer følelsesløs til livet. De som gjør det kommer seg aldri opp av ‘ildsjøen’ og fortsetter å ‘brenne i helvete’:
Johannes’ åpenbaring. Kapittel 21-7: «Den som seirer, skal få dette i arv, og jeg skal være hans Gud, og han skal være min sønn. 8 Men de feige, de vantro og vanhellige, de som myrder, driver med hor og trolldom, avgudsdyrkere og alle løgnere, deres plass skal være i sjøen som brenner med ild og svovel. Det er den annen død.»
Buddha tilbragte flere år alene i skogen, hvor han kjempet med lidelse. Hans opplysning har lyst opp veien for millioner av andre.
Jesus brøt med tradisjonen, forlot sin familie og sitt samfunn, og bega seg inn i ørkenen for førti dager og netter, som Hebreerne gjorde før ham. I skogen, i ørkenen, konfronterte de sine indre demoner, og der fant de seg selv.
Der er alltid stadier i en menneskelig utviklingsprosess hvor Gud synes å være død, borte vekk. At en er helt alene i verden. “Min Gud, Min Gud – hvorfor har du forlatt meg“, sa Jesus i sin ensomhet – på korset, i sin lidelsehistorie.
Dette er et forbigående fenomen. Noen kan leve i denne villfarelse et helt liv, og henger seg på en religion som tror som dem, kalt ateismen, slik at de kan føle et slags felleskap også.
For andre hvis utviklingsprosessen skjer raskt, på slik måte at de kan leve flere liv i dette ene livet, så kan de med erfaring vite at dette er et stadie som går over, for når en kommer ut i lyset på andre siden; så er Gud absolutt tilstede, hvert minutt, hvert øyeblikk – i alt, overalt.
I sin lidelse og i sin armod fant de meningen med sine liv. Og så gjorde de denne mening. Der fant de sin åndelige frihet, – som de ville vise andre ved eksempel hvordan de også kunne finne. Der fant de sitt fellesskap.
Hva de søkte å rette på i verden, rettet de først opp i sine egne hjerter, og i å gjøre så, vant de ydmykhet og autensitet. De dro langt inni mørket – til hvor de fant akseptering og transformering av sin egen kapasitet for synd – og kom tilbake med en henrykkelse som var deres egen for alltid.
Hvor rart er det ikke at om vi avviser noe som er smertefullt, så finner vi bare mer smerte, men hvis vi omfavner det som er inni oss – om vi stirrer fryktløst inni skyggene – så snubler vi over lyset.
Igjugarjuk, shaman for en Caribou eskimo stamme i Nord-Kanada, fortalte europeiske gjester at den eneste sanne visdom lever langt fra menneskeheten, ute i den store ensomhet i ødemarken, og kan bli nådd kun gjennom lidelse.
Den store ensomhet – som den ensomhet en larve går gjennom når den omslutter seg med et silkesvøp og begynner den lange transformasjon fra puppe til sommerfugl. Da opplever vi hva flere åndelige lærer betegner som oppstigning til en høyere væren (ascension).
Det ser ut til at vi alle må gå gjennom en slik tid, enten frivillig eller ved skjebnens luner, når livet som vi kjenner det er over – når det å være en larve føles på noen måter falskt og likevel vet vi ikke ennå hva vi er påtenkt å bli. Alt vi vet er at noe større enn oss selv kaller oss til forandring.
Og selv om vi må gjøre reisen opp alene, og selv om lidelsen er vår eneste følgesvenn, snart nok vil vi bli en sommerfugl, snart nok vil vi smake på henrykkelsen ved virkelig å være levende.
Hva som holder deg fra å føle henrykkelsen ? Jeg kan forsikre deg at du ikke finner svaret i et opplyst rom. Hva som står mellom deg og et fullverdig liv kan bare bli funnet i skyggene. Hva som ønsker å bo i deg vil vente – som det var for oss andre – ved enden av den lange ensomheten.
Terror og Mirakler
Den transformative reise er en tur med hundre forskjellige navn; Odysseen, den hellige gral, den store initiering, døds- og gjenfødselsprosess, det ultimate slaget, sjelens mørke natt, heltens reise. Alle disse navn beskriver en prosess hvor en overgir seg til en tid med store vanskeligheter og lidelser, tillater smerten å bryte oss åpen, og deretter å bli gjenfødt – sterkere, visere og snillere. Alle religioner inluderer slike historier om nedstigning og gjenfødsel. Fra Jonas i hvalens mage til Jesus på korset, og fra den Hinduistiske helt Arjuna på slagmarken til prins Siddhartha som mister alt for å bli Buddha. De store har gått før oss på denne reise.
Vi kaller denne reise for å finne sitt eget enestående liv for Fønix Prosessen – til ære for den mytiske fuglen med forgylte fjær hvis historie er fortalt i det evinnelige gjennom århundredene.
Egypterne kalte denne fuglen Fønix og trodde at hvert fem hundre år så måtte han igjen søke etter sitt sanne selv. I viten om at en ny vei kan finnes bare ved død av ens oppbrukte vaner, forsvar, og tro, Fønix bygget et bål av kanel og myrra, satt i flammene, og brant til døde. Så reiste han seg fra asken som et nytt vesen – en sammensmelting av hva han hadde vært før og det han hadde blitt. En ny fugl, alikevel mer seg selv; forandret, og på samme tid den evige Fønix.
Den Romerske poet Ovid sa om Fønix fuglen; “Flesteparten av menneskene utgår fra andre individer, men der er en viss type som reproduserer seg selv“.
Du og jeg er Fønix’er. Vi kan også reprodusere oss selv fra bitene av en vanskelig tid. Våre indre demoner er istand til å gi oss en skikkelig innføring i psykologisk terror. Våre liv spør oss om å psykologisk dø og deretter bli gjenfødt hver gang vi står ovenfor forandring – forandring i vårt indre og forandring i vår verden. Noen har møtt naturens egen terror i sin egen kropp, og etter hvert følt seg hjemme med og i mørket.
Når der ikke lenger er noe igjen å miste, så finner vi våre sanne selv – selvene som er hele, selvene som er nok, selvene som ikke lenger trenger å se til andre for å definere seg, som fullfører seg selv, og som om ikke annet har glede i sitt eget selskap på reisen.
Dette er måten å leve meningsfylte og håpefulle liv – liv med lykke og indre fred. Dette er Fønix Prosessen. Enhver persons prosess er unik, alles er forskjellig, og den ene er ikke dypere og viktigere enn den andre. Det har bare å gjøre med hvordan vi tar imot livets foranderlige natur; det har med å gjøre med motet til å si ja til hva som enn kommer vår vei; det har med å gjøre hva vi overlater til flammenes rov, og hvordan vi leter etter skatter i asken, samt hvordan vi lytter til budskapet fra vår egen sjel. Da er en åpen for mirakler kan skje. Synkronisitet.
Hver enkelt av oss, uavhengig av vår situasjon, ser etter den samme skatten i asken. Vi søker etter våre mest autentisk, vitale, generøse, og vise selv. Hva som står mellom det selvet og oss er hva som brenner i flammene. Våre illusjoner, vår rigiditet, vår frykt, vår skyld, vår mangel på tro, og vår følelse av separasjon: Alle disse – i varierende styrke og kombinasjoner – er hva som må dø for at et mer sant og virkelig selv skal få reise seg.
Hva skal brenne i ilden ?
Hvis vi ønsker å vende en smertefull opplevelse til en Fønix Prosess, så må vi finne ut av det som vi ønsker skal brenne i oss. Noen innser at hva som skal brennes er deres frykt – frykt for sin egen kraft og makt, frykt for forandring, frykt for tap, frykt for andre. For andre mennesker kan det være en manglende evne til å føle, en lammende kynisme, en følelse av skam, sinne – som må brennes.
For menn er det ofte grunnen til at de begir seg inn i flammene at de kjenner ingen følelser lenger, de kan kjenne seg hemmet i å føle kjærlighet og medlidenhet, som har ført til at de lever utilfredstillende liv – som kanskje noen rundt dem har reagert på. De kan også reise seg fra asken medbringende gaver av åpenhet, empati, og en mer potent erfaring av å være menneske.
Andre ting som kan måtte ofres i flammene kan være bagasje fra barndom og ungdom. Alle har en byrde å bære, og ingen kan bære den for deg. Undertrykt smerte går aldri bort. Den er lagret i hjertet, i kroppen, og til med i genene, som oljeforekomster dypt inni jordkloden.
Uutforskede og undertrykte minner og følelser blir brennbart brensel for en datter eller sønns eller til og med et barnebarns Fønix Prosess, om det ikke blir utarbeidet av dem som lagret det i seg, – og som ikke tok denne jobben med en gang. Det sies at dette kan henge ved familien i syv generasjoner. Den som tar en slik Fønix Prosess blir på alle måter ens families og sitt samfunns frelser (idet det blir forløst i det kollektive ubevisste).
Legenden om den hellige gral er historien om den unge prins Parsifal, hvis lengsel etter innsikt bevirket at han forlot sitt beskyttede liv og måtte utstå mange tester inntil han ble den mannen han var ment å være. Historien har blitt fortolket på hundre forskjellige måter, men flesteparten av Gral eksperter vil være enige med Joseph Campbell, som sier at kjernen i Den Hellige Gral myten er “søket etter den utømmelige kilde, opphavet til ens liv, selv om dette søk skulle ta oss gjennom den verst tenkelige lidelse. I virkeligheten, lærer Gralen oss, det er lidelsen selv som forbereder oss på å motta miraklene“.
Det skjer noe som transformerte marerittet, til en Fønix Prosess. Ens sykdom ble på naturlig vis ens lærer. En skal overgi alle sine tap og frykter og synd og skyld og skam til flammene, til det som var. Og i asken av hva som har vært, kan en begynne å grave etter sin sjel.
En kan legge merke til hvor mye av hverdagen som går med til å prøve å unngå den dype og spede sjelens stemme, og unngå så langt en kan å unngå å se på hvordan en har det på innsiden. Det er tabben en gjør.
En må innse at ens eneste håp er å gi opp livet som har vært, for å kunne lage rom for livet som gjerne vil bli. En følelsesmessig, intellektuell, og fysisk prosess som er ubarmhjertig virkelig og eventyrlig og full av dødsrisker. Om en har allerede møtt den verste frykten en kan tenke seg, vanligvis dødsfrykten, alle frykters mor, – så forsvinner de lavere frykter av seg selv.
Velkommen hjem – til deg selv
Det er et av disse få øyeblikk i livet når du endelig hviler – når du legger ned byrden av å streve og kave med livet. En følelse av velbehag sprer seg som honning inn i hver krok av ens bevissthet. Der er ingenting å gjøre, ikke noen steder å gå, ingen å være – bare nuet, kun denne verdifulle dag, dette øyeblikk, – disse delte stunder med ens beste venn; deg selv.
Ram Dass sa det slik (etter at han ble syk og lam og satt i rullestol): “Egoet. Forsvunnet. Ingenting mer å miste. Egoet bryter deg åpen – da ser du hvem du virkelig er”. I en av sine siste bøker sier han: “Slaget var utålelig for egoet, så det pushet meg inn til Sjelenivå, fordi når du ‘tåler det uttållelige’, så er det noe inni deg som dør. Min identitet flippet over og jeg sa, Så dette er hvem jeg er – jeg er en sjel! Jeg endte opp hvor å se på verden fra sjelens nivå er min ordinære, hverdagstilstand. Og det er nåde. Det er nesten definisjonen av nåde. Når du er trygg i sjelen, hva er det å frykte? Siden slaget så kan jeg si til deg med en visshet jeg ikke har visst om før, at tro og kjærlighet er sterkere enn noen forandringer, sterkere enn aldring, og, jeg er veldig sikker, sterkere enn døden“.
Vi kom her for å forstå at, selv om vi ikke har kontroll, så har vi valg. Gud eller Ånd eller Skaperen eller Sett Inn Navn Her ønsker av oss at vi skal ned via de mørke dybder, og igjen til lyset. Gud vil ikke tvinge oss til å gjøre noe. Vi er fri. Vi er laget slik, og det er vår største gave. At vi kan velge mørke, frykt, avhengighet, og fortvilelse – helvete, men også lys – himmel – fred.
Vi er ansvarlig for alt som skjer. Vi har selv skapt det slik som det skjer. Vi må ha tro og tillit til livet, uansett hva som skjer. Vi velger også å ta et dypdykk nedi vårt indre mørke og stoler på at vi vil bli ledet ut i lyset igjen.
“I tider med motgang, skap energisk utvikling i det gode“.
Lao Tzu (600 f.k.)
Noen mennesker kommer seg ut av en Fønix Prosess i løpet av noen måneder eller et par år, mens for andre tar det lang, lang tid.
Vi skal inn i skyggene, for å finne igjen de biter av oss selv som vi trenger for å leve hele liv.
Hvis vi ikke sørger over tap til bunns med en gang, så vil det vente på oss. Det vil ikke oppløse seg selv og forsvinne. Det vil heller feste seg, og vi vil erfare dets tristhet senere, i kanskje vanskeligere former.
Å stå ved vinduet
Og la tårene brenne og starte;
Du skal elske din krokete nabo
Med ditt krokete hjerte.W.H. Auden /-
Hvis vi gjør det harde arbeid som en Fønix Prosess er, når vi mister noen vi er glad i, da vil finne oss selv velsignet med mer kjærlighet enn vi noengang trodde eksisterte.
Et hjerte som er kroket gjennom tap og forandring er et hjerte som kan elske verden og dens langt fra perfekte mennesker.
Mørke til lys
For mange er et prøvd og feilet kjærlighetsforhold en sikker port inn til deres mest karakterformende Fønix Prosess. Hva som brenner og dør i en Fønix Prosess er ikke nødvendigvis forholdet selv, men de uprøvde idealer, de uutrykte sannheter, og den undertrykte energi fra de elskende.
Hva som reiser seg fra asken er mer vitale og voksne individer som har lært hvordan gi og motta kjærlighet.
“Hva som ikke er bragt til bevisstheten, kommer til oss som skjebne“.
C.G. Jung. /-
Hva som betyr noe, sier Jung, er at vi skinner og sender bevissthetens lys inn til de mørke hjørner av våre liv og vår bevissthet.
“Den beste epoken i livet kommer
når vi finner motet
til å re-kristne vår ondskap
til hva som er best i oss”.
Fredich Nietzche /-
En sjaman kan lede en tapt sjel gjennom mørket til lyset fordi han kjenner mørket; han tilbringer mye av sin tid nedenunder; mikser den alkymiske brygg av transformasjon. Han vet at en persons lidelse er healet av en magisk blanding av mørke og lys. Slike shamaner er hele tiden i vår midte, selv om de ikke ser ut som slike. De kan være hvem som helst. Hva som kjenntegner dem er at de er komfortable med de mørke dybder til sinnet og hjertet; de skygger ikke unna trøbbel, sykdom, eller dødsprosessen. De er medmennesker, – på godt og vondt, og kjenner hele livets spektrum.
De fordømmer ikke. De lytter. Ikke noe menneskelig er dem fremmed, så de blir ikke opprørt av noe, ikke støtes de av tilsynelatende ‘perversiteter’.
Vise mennesker har til alle tider snakket om skygge energi, gitt den navn og personlighet, som mørke guder og gudinner, djevler, og naturkrefter. Jung sa at folk tenderer til å bli hva de ignonerer eller motsetter seg. Han styrte sine pasienter bort fra å yte det onde motstand mot å transformere og forløse det, eller som han skrev; ” putting the light of the superior functions at the service of the dark“.
Alle mennesker med erfaringer i å utforske denne underverden, betalte alle dyrt for reisen, men alle ble rikelig betalt ved hva de lærte og hvordan de vokste.
Jobs Bok i Bibelens Gamle Testamente er nettopp en slik fortelling om en som blir prøvet i det som synest som det uendelige med alskens ulykker. Det er satan som billedlig talt har fått makten over Jobs tilværelse. Men det er skjebnen. Job holder ut til enden, og det viser seg at han måtte inn i sårene, erkjenne tapene sine, sørge fra seg, beholdt troen, – og han ble tifold belønnet for å ta Fønix Prosessen.
Persephone forlot blomterverdenen til sin mor for å være hos Hades, kongen av underverdenen. Der fant hun de mistede deler av seg selv og ble en kvinne.
Det er sagt at Inanna, den Sumerske gudinne for kjærlighet, fant “Sannhet og Kunsten å Elske” fra sin reise nedunder. Den rene Inanna falt til skyggenes verden, mistet sin uskyld, og kom tilbake som Kjærlighetens Gudinne.
Dante’s pilgrimsreise gjennom helvete på jakt etter sin sanne kjærlighet og sitt sanne selv.
Mark Musa, en kjenner av Dante’s Inferno sier: “Før mennesket kan håpe på å beseire fjellet av frelse, så må han først vite hva synd er. Meningen med Pilgrimens reise gjennom Helvete er akkurat dette; å lære alt der er å vite om synd, som en nødvendig forberedelse for å stige til Gud“.
Etter som en stiger opp igjen, fra underverdenen, så kan en legge igjen der sin idealiserte versjon av verden. La den bli flammenes rov. En kan love seg selv å hver dag arbeide med å transformere sine frykter til åpenhet, sin skyldfølelse til ansvar, sitt overmot til ydmykhet. En kan bytte sin skam – ens forlegenhet over å være menneske – for den type visdom som kan bidra til et lykkelig og godt liv, og ens modige livsutfoldelse. En kan ta å velge en ny vei: Sannhetens Vei. Det er ikke noen enkel vei å reise, men den leder inni landskap hvor frihet råder. Åndelig frihet.
Fønix Prosessen er både sårende og frigjørende. Men sår kan heles, og frihet er uten ende.
“Så lenge du ikke har erfart
dette: å dø og å vokse,
så er du bare en plaget gjest
på den mørke jord.”Johann Wolfgang Von Goethe /-
Modige åndelige pilgrimmer
Vi får be om at de finner motet til å gå inn i flammene, de som vil ta en slik prosess. Selv om den brenner varmt, så virker det mer smertefullt å forbli i et utilfredstillende forhold, en råtten jobb, takle et vanskelig tap, eller oppleve en forestående forandring, enn det er å ta en reise inn i det ukjente, gjennom ilden, bli til aske, og ut igjen til et nytt liv.
Dette skjer når det rett og slett har blitt for mye for den enkelte. Der har blitt for stor forskjell på ens væren og virkeligheten, ens sjels sannheter, og en må bryte fri. Og hvor fantastisk det er å oppdage at det er bedre å være ærlig og fri enn å leve på løgner og være fanget, etter å ha kommet ut på andre siden av en slik prosess.
Våre kjærlighetsliv er ofte det som som initierer de viktigste av disse prosesser. Spørsmålet er; Vil du ha rett, eller vil du heller bli lykkelig ?
Lykkelig som to som har blitt ett. Kun to hele mennesker kan inngå dette mystiske giftermål. To halve forblir dobbelt opp av halvhet. To hele er helhet. Skjønnheten blir med Udyret fordi hun ser hvem han virkelig er, bakom hans villedende og fryktinngytende ytre. Et ekteskap mellom to hele mennesker – to mennesker som har giftet seg med skyggen og lyset i seg selv, og som elsker sannheten like mye som de elsker hverandre.
Den virkelige døden
Alle ting har forbindelse med hverandre, og derfor evige, i den uendelige syklus av fødsel og død. Vi kan møte den fysiske døden med samme form for håpefull forentning og nervøse sommerfugler i magen som vi har før vi starter en lang ferietur til fremmede land.
Når den virkelige fysiske døden kommer, for den fysiske kroppen, så har vi gjennomlevd så mange død og gjenfødsler at det har blitt en ren rutine. Vi har trent hele livet. Det kommer ikke til å være synderlig forskjell. En er trett og sliten og vil legge av denne kropp, frigjøre ånden – begrenset av denne begrensede kroppen, – og komme seg videre.
Death is before me today
Like the course of a flowing stream. . . .
Death is before me today
As a man longs to see his home
When he has spent years in captivity.
Når den virkelige døden kommer, så vil en panoramisk visjon av livet en akkurat har levd bli åpenbart, og viser oss årsakene til mønsterne for hva som skjedde. I denne avslappede tilstand kan vårt høyere selv, vår ledsager i døden som i livet, hjelpe oss å gjenkjenne de styrker og svakheter våre valg hadde langs den reisen som var.
Og så er vi snart klar til en ny runde, inntil vi kan en vakker dag få lov å hoppe av livenes hjul, – om det er det vi vil.
Lykke til.
J.Johansen
(P.S.: Se gjerne tilbake. Artikkelen kan bli videreutviklet her)
